Denne helgen befinner både Israel og Syria seg i et høyt tre, som de må forsøke å komme seg ned fra med den nasjonale stoltheten i behold, men uten å tape for mye ansikt.

Plutselig nærmest fyker det med krigstrusler mellom de to landene, og det noteres en klar opptrapping av den latente spenningen etter at ledere i begge landene har langet ut etter hverandre.

Krisen økte, da Syrias utenriksminister, Walid Moallem, advarte Israel mot å dra Syria inn i en krig, og situasjonen ble mer nervepirrende, da Israels utenriksminister, Avigdor Lieberman, truet president Bahar Assad med at Syria ville tape i en konflikt med Israel - og at dette ville medføre en avslutning på det syriske styret.

Fraværet av en direkte kommunikasjonslinje mellom Damaskus og Jerusalem, et mål av uvitenhet og en viss lek med ilden, er nok forklaringen på at det er kommet så langt.

Det forekommer som om man i Syria har misforstått hva forsvarsminister Ehud Barak mente, da han forleden uttalte at et mislykket israelsk forsøk på å oppnå en avtale med Syria vil kunne føre til fullstendig krig i regionen. På israelsk hold sies det at Barak bare ønsket å støtte drøftelsene med Syria, mens Damaskus tolket Baraks ord som et israelsk forsøk på å tvinge Syria til å gå inn i forhandlinger uten forhåndsbetingelser.

Dette medførte at Moallem advarte Israel mot en syrisk inndragning i en krig, og så kom de truende ordene fra Lieberman, om at Syria ville bli slått av Israel i en krig, og at dette ville være ensbetydende med det syriske regimes fall.

I stedet for å være på vei mot forhandlingsbordet, står de to potensielle forhandslingspartene nå igjen skarpt overfor hverandre. For å kjøle ned situasjonen har en talsmann for statsminister Binyamin Netanyahu sagt at Israel ønsker å innlede forhandlinger med Syria med tanke på å oppnå en permanent fredsordning, og Netanyahu har beordret alle sine ministre til å avstå fra å uttale seg om Syria til mediene.

Sakens kjerne er nok at Syria virkelig ønsker å komme til en forståelse med Israel - men vel å merke med hele Golan-området gitt tilbake til Syria. Selv om Lieberman skulle mene at Syria ikke vil forlate "den onde akse" (med Iran. red.), selv etter å ha fått hele Golan-området tilbake, er oppfattelsen i den israelske etterretningskretsen at Syrias forbindelse med Iran er en midlertidig strategisk allianse, ikke en permanent.

I Israel menes det at krisen ikke minst skyldes at Syria ikke har mye tiltro til Israel og til Netanyahus og Liebermans aksept av et historisk kompromiss om Golan. Israelerne ser klart at 2009 var et godt år for Assad - at Vesten prøvde å dreie Syria bort fra Iran, men at det lyktes Teheran å overtale Assad til å bli, og at Assad plutselig spiller en avgjørende rolle i Midtøstenpolitikken, og med det er i ferd med å få landet sitt ut av en internasjonal isolering.

Richard Oestermann
05.02.2010 17:48

<--Tilbake      Tips en venn