– Det er et problem for Norge at under to prosent av befolkningen er med på å bestemme hvem som skal stille til stortingsvalg, mener Kristin Clemet.

– De to måtene borgerne kan påvirke hvem som skal komme på Stortinget er gjennom valg og gjennom nominasjon av kandidater i forkant av valgene. I Norge er bare åtte prosent av befolkningen medlem av et politisk parti, bare tre prosent er aktive medlemmer og enda færre enn disse igjen deltar aktivt i nominasjonsprosessene. Vi har heller ingen mulighet til å velge konkrete personer i forbindelse med selve valget, og dermed forsterkes problemet, mener leder av den liberale tankesmien Civita, Kristin Clemet.

Partikjernene uenige
En rapport som nylig er utført for Civita av valgforsker Hanne Marthe Narud bekrefter at det norske demokratiet karakteriseres av at de politiske partiene har monopol på å velge ut kandidater til Stortinget. Velgerne, inkludert de fleste av partienes medlemmer, har svært lite de skulle ha sagt. Rapporten viser at de norske nominasjonsprosessene foregår svært lukket sammenlignet med en rekke andre land.

I forbindelse med publiseringen av Naruds rapport, tok Kristin Clemet i en artikkel i Aftenposten tidligere denne måneden til orde for økt åpenhet i de norske nominasjonsprosessene. I etterkant har hun fått en rekke reaksjoner, og hun er ikke overrasket over innholdet.

– Jeg har ikke truffet noen som er uenige med meg, bortsett fra alle «Martin Kolbergene» i partiene. De vil ikke ha noen endringer, de synes dagens system fungerer helt utmerket.

– Eksisterer det en generell motvilje blant kjernen i partiene mot utvidet kamp om nominasjonene?
– Ja. Jeg får masse tilbakemeldinger, og folk flest er hoderystende enige med meg, men alle partiene er mot det jeg sier.

– Politisk innavl
Clemet mener de lukkede prosessene i dag gjør det nærmest umulig for nykommere å bane seg vei inn i politikken, dersom de ikke allerede er på innsiden av partisystemet, og kjenner partiledelsen.

– Når nominasjonene foregår så lukket, fører det til politisk innavl, og det blir nesten umulig å rekruttere friskt blod utenfra. Det er forresten et underlig uttrykk når man snakker om å hente «folk utenfra», fordi å være politiker er jo ikke et yrke eller en bransje, kommenterer hun, og peker på profesjonaliseringen av politikere som en annen konsekvens av at de lukkede prosessene.

– Man profesjonaliserer politikken, slik at den blir en slags bransje der politikerne selv snakker om politiske roller og verv som om det var å ha et yrke, hevder hun.

– Dette gjør det nesten umulig for en dyktig kunstner, professor eller næringslivsleder å melde seg i politikken på eget initiativ, og så lykkes med å komme på Stortinget. Hvis vedkommende derimot utpekes av partikjernen og plasseres inn i politikken, er sjansen stor for at de lykkes.

Eksempelet USA
Kristin Clemet mener valget av USAs påtroppende president Barack Obama står som et eksempel på hva som kun er mulig dersom man tillater åpenhet i nominasjonsprosessen.

– Obama kom fra utsiden, snakket et annet språk og appellerte til velgere som før ikke har latt seg fenge av politikk. Premisset som gjorde at han lyktes er at det er mulig å bygge opp sin egen plattform uten at man har blitt utpekt i første omgang, sier Civita-lederen.

– Hadde USA vært som Norge, hadde han sannsynligvis ikke nådd frem, fordi det tidligere i prosessen var Hillary Clinton som var mest populær blant partikadrene, altså kjernetroppene i partiet. Kanskje hadde heller ikke McCain blitt presidentkandidat, og utfallet kunne blitt et annet. Men i USA får alle medlemmene være med og bestemme hvem som skal få stille til valg, og i noen delstater får til og med alle velgere være med på det.

– Norge ytterliggående
– Nå trenger vi ikke bli amerikanere her i Norge, men vi kunne jo som et minimum forsøkt å engasjere alle medlemmene av et politisk parti i prosessene, utfordrer Clemet.

– Kan ikke økt personfokusering slå negativt ut som motsats til at partiet fremstår samlet omkring et partiprogram?

– Ingen modeller er helt hvite eller helt svarte. Prisen amerikanerne betaler for åpenheten er at partiene mister noe av sin makt. Her i Norge er noen redde for at det skal bli splittelse i partiene, eller at det skal bli enda mer personfokusering i mediene, og alt dette må jo veies. Men Norge er så ytterliggående når det gjelder lukkede prosesser at å flytte seg noen hakk i retning av større åpenhet kan umulig skade, konkluderer Kristin Clemet. Den mye medieomtalte nominasjonsprosessen i Hordaland KrF, der en gruppering blant partimedlemmene av vesentlig størrelse gikk inn for å fremme kandidater de oppfattet som mer verdikonservative enn de som var foreslått av nominasjonskomiteen, kommenterer hun slik:
– Dette er et typisk eksempel på at det skapes avstand mellom de styrende og de styrte.

Tor-Bjørn Nordgaard
25.11.2008 12:48

<--Tilbake      Tips en venn