Enevald Flåten sier at han er tom for tårer. Men han gråter fortsatt. Og så smiler han litt. Enevald har gått gjennom sitt livs største krise, og vet ikke lenger hva fremtiden bringer for ham og konen Olga. Men han nekter for at han er bitter, etter at menigheten han har bygget opp, har sendt ham på permisjon.

Menigheten Levende Ord har vært gjennom en opprivende strid det siste halvåret, som har ført til medlemsflukt og negative presseoppslag. Stridens kjerne har vært Enevald Flåten, mannen som har bygget opp menigheten. Selv forteller han en historie om sår og brutte relasjoner. Om personer som ville ha ham bort fra pastorstillingen for enhver pris. Men han innrømmer også feil og uryddig opptreden.

Visjonen Enevald Flåten fikk, var å reise til Bergen for å plante menighet. Den skulle bli stor og sterk, og få innflytelse over byen, nasjonen, og etter hvert hele verden.
På 14 år har menigheten vokst til 2700 medlemmer, og blitt kjent i hele landet etter å ha stått i bresjen for reformatorisk kristendom, og invitert politikere og verdenskjente predikanter til sine konferanser.

Nå går kopimaskinen varm på Levende Ord på Øvre Kråkenes i Bergen, med utmeldingsskjemaer. Enevald Flåten synes det er trist.
– For meg er det grusomt smertefullt å se det som har vært bygget opp over mange år, bli revet ned over natten. Jeg tenker på ungdommene våre og alle i menigheten.
Vi hadde bare lagt grunnen for det vi skulle få se i fremtiden. I denne situasjonen er ingen vinnere. Bare tapere.

Fillipinene
Enevald var på Filippinene i desember, da uroen kom til overflaten i menigheten. Da han kom hjem, møtte han en kaotisk situasjon. Ungdomspastoren hadde sluttet, og en rekke av menighetens andre ansatte ville ikke lenger jobbe under Flåten, med mindre det ble gjort vesentlige endringer i hans lederstil.

Tiden som fulgte ble en smertefull tid for alle i menigheten. Menighetens styre, under ledelse av Leif S. Jacobsen, kalte til seg Robert Ekh, fra Livets Ord i Uppsala og Åge Åleskjær, fra Oslo Kristne Senter, som rådgivere. Dette etter at Enevald selv hadde bedt den engelske pastoren Colin Urquart overta menighetsledelsen for en tid.

Styret kom til slutt til enighet med Enevald, om at han tar ett års permisjon. Enevald sier han har det vondt fortsatt.
– Etter en sånn lang strid kan man ikke ha det godt. Jeg er fortsatt sykemeldt, og det er ikke for ingenting. Jeg har opplevd sjokk, og det har vært vanskelig å takle. De siste månedene har vært så ille, at jeg ikke ville unne min verste fiende å gå gjennom det samme, sier han.

Han sier at han ikke er bitter, men lar det likevel skinne gjennom at han har følt seg urettferdig behandlet.
– Den smerte, ensomhet, forkastelse, forvrenging av sannheten, konspirasjon og isolasjon jeg har opplevd har såret meg. Bare det at disse brødrene på den andre siden av konflikten ikke har sendt en sms, en telefon eller en e-post, men bare har snakket til meg i møter der de har vært mange som har kommet sammen for å angripe meg, ryster meg, sier han.
Jeg er samtidig lettet - det var umenneskelig å leve i.

Enevald er fortsatt hovedpastor i menigheten, men har stillet sin plass til disposisjon.
Han kan etter vedtektene kreve å få jobben tilbake, etter endt permisjon. Men han tviler på en retur til sin gamle jobb.
– Nå trer jeg til side. Hvis menigheten vil ha meg tilbake, må de be meg.

– Misoppfattet og mistenkeliggjort
Føler du deg sviktet?
Ja. Sviktet og misoppfattet og mistenkeliggjort.
Det som har skremt meg i denne saken, er hvor kort vei det er fra «Hosianna» til «Korsfest», sier Enevald. Hvordan Guds menn og rådgivere kan komme inn - og sitte å prate med disse, og veldig lett bli partisk i saken, uten at jeg mener de ønsker det, eller har en feil agenda. Det er så lett. Det er jo lettere å høre på syv mennesker, enn på ett.

Det som er skremmende i dette, er at disse nesten ikke kan møte deg en og en. De må komme i flokk.
Jeg har ingen problem med å innrømme med mine feil. Vi har en kultur som må snus. Vi må bort fra dette tjenestefokuset, og over til å elske Gud og elske mennesker.

Tror du dette ender med at du kommer tilbake til jobben?
Det har blitt sagt at jeg er hovedpastor, og det er riktig, men jeg sa det på sist menighetsmøte.
At jeg trer til side, og overlater det til menigheten. Hvis menigheten vil ha meg tilbake, så må de be meg om å komme tilbake. Alle må forstå at det er umulig å jobbe med disse lederne, uten at det blir en radikal omvendelse og et radikalt oppgjør. De har brutt ned tilliten i deler av menigheten, og i deler av kristenheten.
Svaret på spørsmålet er. Nei. Ikke slik situasjonen er i menigheten i dag.

Studiepermisjon
Slik det nå er, er Enevald Flåten på studiepermisjon frem til 1. august 2007. I mellomtiden skal styret, lederne, Åleskjær og Ekh, jobbe med hva som blir Flåtens fremtid på Levende Ord. Men Flåten sier at det ikke er noen som kan nekte ham å komme tilbake til plattformen i Levende Ord i studiepermisjonen, ha ledersamlinger, eller å preke andre steder om han ønsker.
– Det ble sagt at det var sjenerøst gjort overfor meg at jeg ble gitt ett års studiepermisjon. Jeg ser det ikke slik. Ikke når jeg vet at målet med det hele var å få meg bort. Det er jo ikke et ønske om at jeg skal ha fri, ta utdanning eller utvikle meg. Det er jo at disse andre vil ha friheten til å drive menigheten uten meg.

Nå trenger vi som familie noen måneder til å bli legt. I årevis har jeg prekt ut fra en åpen kilde, uten sleivspark i øst og vest. Jeg har aldri harselert med andre troende. Når jeg stiller meg frem igjen vil jeg tale som en som er ferdig med det som har vært, og som ser inn i fremtiden.
Det var da ungdomspastor Tor Håkon Eiken forlot stillingen sin uroen kom til overflaten i desember. Enevald har ikke noe vondt å si om det.
– Det er stor forskjell Tor-Håkon og jeg har alltid hatt en god relasjon. Det er veldig forkjell på Tor-Håkon og disse. Med ham var det ikke noe personlig. Han slet med kulturen i menigheten. Den kulturen sitter i hele lederskapet, og i hele Levende Ord. Den sitter ikke bare i meg.

Sykdommen
Enevald Flåten mener hans egen sykdom for 3 1/2 år siden fikk veldig negative konsekvenser. Det var begynnelsen på en uholdbar situasjon.
– Jeg fikk en ordentlig knekk. Jeg hadde aldri vært syk i mitt liv. Gud har beskyttet meg på en fantastisk måte. Når jeg fikk denne smellen trodde jeg at jeg bare kunne fortsette som før.
Flåten ble lagt inn med alvorlig høyt blodtrykk, men hans tanker var ikke i sykesengen.

– Da undersøkelsen var ferdig, spurte jeg legen om jeg kunne gå, fordi møtet skulle begynne om en halv time. Da spurte legen meg om jeg skjønte at jeg at hadde vært døden nær, og at jeg nå måtte roe ned, og nektet meg å forlate sykehuset. Da jeg endelig slappet av begynte kroppen min å skjelve, slik at legene måtte roe meg ned.
Like etterpå døde misjonær Kjell Haugen, i slutten av 40-årene, og da gikk alvoret opp for meg.

Men tilbake på kontoret var det en rekke sykemeldinger i resten av staben, så Enevald klarte ikke la jobben ligge.
– Jeg måtte være der, og gikk på aktiv sykemelding, men jeg kom aldri helt tilbake i form. Slik har vært slik disse årene, sier Flåten.

Siden sykdommen har Enevald jobbet og reist mer enn noen gang. Resultatet ble lite tid på kontoret, og lite kontakt med menigheten og medarbeiderne.
– Jeg har bare kommet inn og gitt ordre. Det går ikke som pastor, å være så mye borte fra menigheten. Dette fraværet har gjort at vi har vokst fra hverandre, sier Flåten.

I oktober hadde Flåten et møte med sine ansatte der han varslet at en delingsplan for menigheten skulle settes ut i livet. Man skulle gå fra å være en stor menighet, til å bli flere bydelsmenigheter, med hver sin pastor. På dette møtet varslet Enevald at folk i lederskapet ville få nye oppgaver.
– Dette skapte også en uro. Det ble ikke roligere av at jeg reiste vekk. Det ligger med andre ord mange ting bak denne konflikten, som ikke en gang folk i menigheten vet, sier han.

Den siste tiden har flertallet i lederskapet, med støtte fra Robert Ekh og Åge Åleskjær ment at du må bort fra jobben for en tid. Hvordan kan så mange personer ta feil?
Jeg vil ikke si at de tar feil i at det er ting som må forandres, også i mitt liv. Men måten de har gått frem i saken på er feil.

«Økonomirot»
Det har vært skrevet i pressen om sammenblanding av menighetens økonomi, og Flåtens økonomi. Men den har først og fremst kommet menigheten til gode. Flåten forklarer.
– Jeg hadde kjøpt noen materialer gjennom menigheten, og skyldte 105.000 for dette. Dette ble ikke skrevet opp, og var en avtale som jeg hadde med økonomisjefen. I ettertid ser jeg at det skulle vært skrevet opp, men det var ikke slik at dette ikke var kjent.
Samtidig hadde Flåten lånt menigheten 300.000.
– Likevel. Jeg tar ansvar for mitt rot.

I kjølvannet av dette, sier Flåten at det har oppstått en rykteflom.
– Jeg hører at folk sier «Du skulle bare visst hva han har skjult». På en konferanse jeg var på, kom det en pastor bort til meg og spurte hvor mange millioner jeg hadde underslått. Ingen kan forsvare seg mot slikt.
Jeg har forsøkt å få ut hva folk ligger i disse anklagene, og jeg får til svar at jeg har pratet ille om brødre. Og jeg ber dem være konkret. Jeg vet at det har vært tilfeller der jeg har sagt feile ting om mennesker, hvor jeg har måttet gå til Gud og mennesker og gjort opp.

Det blir sagt at jeg har løyet. Det har jeg sikkert gjort mange ganger. Når du blir presset kan du holde sannheten tilbake, eller du kan komme med noen hvite løgner. Når noen kommer og spør om de kan få en prat, så svarer jeg gjerne ja. Men innerst inne vet jeg at jeg har så mye å gjøre, at jeg ikke får tid til dette. Men i mitt hjerte så vil jeg gjerne prate med alle, være sammen med alle og ta tid til alle. Dermed blir det et løftebrudd.
Jeg har fått en lærepenge gjennom denne perioden. For eksempel dette som går på sammenblanding av økonomi.

Urquhart
Flåten reagerer også på behandlingen Colin Urquhart fikk da han kom til Bergen. Enevald innsatte Urquhart som pastor i sin sykemeldingsperiode, men allerede uken etterpå forlot Urquhart byen, etter å ha kommet under press fra de ansatte og styret.

– De laget en 10-punkts anklage mot Colin. Men Colin kom med ett ord fra Herren - forsoning. Nå er det uforsonlighet, og da går det ikke an å kommunisere.
På møtet hvor Colin Urquhart ble innsatt som pastor, fortalte han en profeti, som hadde kommet fra den svenske Frelsesarmè-offiseren Roger Larsson. Denne har vært mye omdiskutert, etter at den gikk hardt i rette med lederne i menigheten i et offentlig møte.
– Det var ikke vi som ba Roger Larsson om å komme til oss. Han kom, og har siden bekreftet at profetien var slik den ble lagt frem. Men det kan diskuteres om det var klokt av Colin å fortelle den i et offentlig møte, sier Enevald.

Menighetsmøtet
Den 1. juni var det duket for menighetsmøte, der avtalen mellom Enevald og styret skulle legges frem for menigheten. I dette møtet hadde både Olga og Enevald innlegg, og de mottok stående applaus.
Etterpå ble det vanskeligere for Enevald å være til stede.

– Da anklagene begynte igjen inne på menighetsmøtet, et møte som skulle være løsningsorientert, der vi hadde gått med på å reise bort et år for å skape fred i menigheten, klarte vi ikke mer.
Olga begynte å skjelve helt hemningsløst. Jeg var bekymret for henne. For meg begynte lokalet å gå rundt, og jeg fikk blodsmak i munnen.
Da reiste vi oss og gikk.

Da jeg kom utenfor lokalet begynte jeg å fossblø i nesen. Det enorme presset ble for mye. Da vi hadde gått ut stod de som skulle være rådgivere frem og undergravde vår autoritet, og fortalte at vi har fått en luksuriøs avtale, som vi burde være takknemlige for, og at det jeg og Olga hadde sagt var ren manipulasjon.

Det virker som du har mistet støtte fra stadig flere gjennom denne prosessen. Hvordan forklarer du det?
– De som har stått bak uroen har samlet mennesker som de har gitt sin versjon, og det har ballet på seg. Jeg har ikke forsvart meg i menigheten eller i pressen. Disse har fått arbeide. Jeg har overlatt dette til Herren.
De vil nok si at jeg har kjempet med nebb og klør. Men det har jeg ikke gjort. Jeg har sagt hva jeg har ment.
- Hvis jeg ønsket det, hadde jeg søkt hjelp hos en jurist, og vist til de gamle statuttene, og avsatt disse som har laget uro, og lagt det frem for menigheten.

Har konflikten handlet om teologi?
Nei. Men i dag er det masse som pågår på det området. De som leder nå har litt av en jobb, for å få på plass et klart teologisk fundament.
Noen ligger klart på OKS-linjen, mens andre er like sterkt knyttet til Livets Ord. I tillegg har du en gruppe som er for Enevald, og en gruppe som holder med disse lederne.
Majoriteten i menigheten vil ikke miste noen.

Problemene er ikke løst ved at jeg er borte. Det er nå arbeidet begynner, og vi får se hvordan ting ligger an over sommeren. Jeg føler ingen skadefryd overfor disse problemene som vil komme, det er en tragedie.

Fremtiden
Flåten tror også at det som har skjedd vil få negative konsekvenser for hele trosbevegelsen. I følge ham har det allerede fått det. Han frykter også at striden i Bergen skal brukes mot dem som tror på en reformatorisk kristendom.
– Jeg tror dette har vært et slag mot det at en menighet både skal være et åndelig hjem, og en reformatorisk profetisk røst i nasjonen. Dette kan bli hånet.

Når vi spør Enevald om han vil bli boende i Bergen, klarer han ikke holde følelsene tilbake. Gråtkvalt forteller han om det som var hans egen drøm.
– Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle flytte fra Bergen. Gud ga meg et ord for denne byen. Vi trives her, blant folket. Vi har mange gode venner både i og utenfor menigheten.
Jeg har sett for meg menigheten i utvikling. Det lille vi har sett er bare en brøkdel av det jeg har sett i mitt eget hjerte.

Når det gjelder menighetens fremtid mener Enevald at det finnes en vei tilbake til det det en gang var, men at den krever mye av de involverte.
– Slik jeg ser situasjonen i dag må det skje et overnaturlig mirakel. En sønderknuselse og ydmykelse fra alle parter, hvis Levende Ord noen gang skal komme i nærheten av det det var. Personlig tror jeg aldri at det kan bli det det var, eller det det var utvalgt til.

Min bønn er nå: Gud - reis opp en som kan ta visjonen videre.
Det er ikke første gang dette har skjedd. Rein Seehus ble jaget fra denne byen i sin tid. Om ikke det var like dramatisk. Filadelfia i Eldorado ble ødelagt på samme vis. Leif Jacobsen ble jaget fra byen på samme vis. Man må se at det er en åndskamp i dette.

– På spørsmål om jeg blir i byen, vil jeg si: Kan jeg bli i byen? Er det noen plass til meg?
Flåten har solgt huset sitt ved Levende Ord, og leter ikke etter nytt hus i Bergen.
I første omgang skal han bo hos venner, og i sommer skal han og familien være på hytte i Øystese.

Hvordan skal du nå bruke ditt kall?
– Jeg vet ikke. Nå tenker jeg bare på å få hvile, og å få ut smerten. Jeg trenger å få bort den grusomme følelsen av urettferdighet. Jeg må ta tid til dette, og så får Herren vise fremtiden. Men jeg må være ærlig å si at jeg ikke vet om jeg noensinne vil tilbake, og oppleve noe sånt som dette igjen.

Men når det er sagt, så er det en brann som brenner i meg, en visjon som aldri forsvinner.
Det er et fremtidsperspektiv som jeg ser for Guds menighet, hvis Gud får bygge sin menighet. Nå satser jeg på, og ber for, den unge generasjon. Jeg ber om at de skal få åndelige fedre som kan gi dem visdom og perspektiv for fremtiden.

Enevald sier at det har vært veldig mange som har oppmuntret ham. Det har aldri vært så mye blomster i huset på Kråkenes som det har vært den siste tiden.
– Det har vært godt å få oppmuntringer. Men det er som når et ekteskap går i oppløsning. Da kan man få trøst og beskjed om at man vil komme gjennom det. Og det betyr noe. Men samtidig betyr det ingenting. Fordi den relasjonen du skulle ønske du kunne finne en relasjon med, finner du ingen relasjon med.

Familien
Familien har betydd alt for Flåten i den vanskelige tiden, bedyrer han. Konen Olga, de to sønnene og svigerdøtrene har vært gode å ha. De to yngste døtrene har han prøvd å skåne, men de har også lidd under det som har skjedd.

– Det var tøft for min eldste datter på 10 år å høre to som snakket høylydt om hvor grusom jeg var, og hvordan de skulle bli kvitt meg. Hun kom gråtende hjem og sa: Pappa, sant du er ikke sånn som de sier? Familien har holdt sammen gjennom alt dette.

Hvor Enevald og Olga nå tar veien er mer usikkert. De har tilbud om å kjøpe et hus i Fevik, og Enevald utelukker ikke at dette kan bli hans og Olgas nye hjem.
– Vi har ikke tatt en avgjørelse, men tilbudet fra Fevik har vi. Det kan hende at vi velger det.

Bjarte Ystebø, tekst og foto
14.06.2006 15:30

<--Tilbake      Tips en venn